onsdag 18. september 2013

Verdens mest demokratiske valgordning


Stortingsvalget er ferdig, de borgerlige partiene har hentet inn flertallet av stortingsmandatene og igjen ser vi at den norske valgordningen har rare utfall som oppleves som udemokratiske. En ny regjering bør ta på seg det altruistiske oppdraget og innføre en stor demokratireform.

Hvordan fungerer så den norske valgordningen? Vi har 19 valgkretser som følger fylkesgrensene (Svalbard ligger under Troms) og fra disse valgkretsene velges representanter som skal representere fylket på Stortinget. Antall stortingsmandater et fylke har baseres på hvor mange innbyggere ethvert fylke har, men i tillegg har den norske valgordningen det vi kaller arealtillegg. Tillegget er satt til 1,8 poeng per kvadratkilometer og dette betyr at i utregningen av stortingsmandater så teller en person, ett poeng, mens hver kvadratkilometer med fjell og mark teller 1,8.

Dette arealtillegget for utregning av mandater gjør at Finnmark med sine store arealer og tynne befolkning (74710 per 1.april 2013) får 5 stortingsmandater og dermed flere enn f.eks Aust-Agder som har langt større befolkning (112918 per 1.april 2013) og bare 4 stortingsmandater. Ser man på hvor mange mennesker som står bak hver stortingsmandat så står det 26653 mennesker bak hver stortingsrepresentant i Nordland, mens i Vestfold står det hele 34159 mennesker bak hver representant. Igjen skiller Finnmark seg dramatisk ut med knappe 14942 mennesker bak hver representant. Skulle man fordelt de 169 representantene likt på befolkningen ville man hatt ca 29963 mennesker bak hver representant. Det betyr at Rogaland er underrepresentert på Stortinget idag sammen med flere av de andre folkerike fylkene.


Hvem er det som bestemmer hvem som skal representere folket på Stortinget? Mange vil naturlig nok si velgerne, men dette kan knapt nok kalles en illusjon. Det er partienes lukkede nominasjonsmøter som bestemmer hvilke lojale partimedlemmer som får stå på stortingslistene. Kumulering(kryssing) og stryking på stortingslistene får bare betydning dersom 50% av alle som benytte listen gjør den samme kumuleringen eller strykingen. Altså bare en strengt teoretisk mulighet som aldri har fått utslag.

Den norske modellen for fordeling av mandater etter et valg er også urettferdig, særlig ovenfor de mindre partiene.Ved fordeling av mandatene innenfor valgkretsene(fylkene) bruker Norge en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode. I denne metoden deler man alle partienes stemmer på 1,4. Deretter rangerer man dem etter rekkefølge og listen med flest stemmer får det første mandatet. Deretter deler man det opprinnelige stemmetallet til partiet som fikk det første mandatet med 3 og rangerer alle partiene på nytt. Det partiet som nå rangerer høyest får mandat nummer to. Deretter gjentas prosessen. Når et parti får sitt 2. mandat deler man det partiets stemmer på 5, deretter 7, osv. Slik fortsetter man til alle mandatene er fordelt.
Det udemokratiske med denne metoden er å sette første kvotient til 1,4. Man reduserer sjansen for de små partiene til å få sitt første mandat.

Sist men ikke minst har Norge den udemokratiske sperregrensen. Den norske sperregrensen er satt til 4% for at et parti skal kunne få være med å få tildelt utjevningsmandater. Det var denne grensen som felte Venstre ved forrige valg og som SV kjempet mot ved årets valg. «Det er stor forskjell på 4% og 3,9%» sa Lysbakken på valgnatten. Pga. sperregrensen betydde SVs resultat på 4% at partiet fikk syv representanter på Stortinget, der Venstre ved forrige valg fikk 3,9% og bare usle to representanter.
Sperregrensen gjør at folket tvinges til å stemme taktisk fremfor å faktisk få sine synspunkter representert på Stortinget. Miljøpartiet de Grønne fikk f.eks 2,8% av stemmene og skulle dermed fått 4-5 representanter på Stortinget. På grunn av sperregrensen fikk partiet bare inn én representant.

Sperregrensen har også andre rare utfall som oppleves udemokratiske i de forskjellige fylkene der utjevningsmandatene fordeles. I Nord-Trøndelag fikk f.eks Fremskrittspartiet 12,1% av stemmene og mistet sin ene stortingsrepresentant til partiet Venstre som fikk knappe 4,1%. Dette fordi utjevningsmandatene ikke ser på resultatene i fylkesvalgene, men de nasjonale resultatene.

Ettersom den norske valgordningen har mange udemokratiske aspekter ved seg bør en ny borgerlig regjering utføre følgende grep.

  1. Fjern arealtillegget og la alle stemmer telle likt. Demokrati betyr folkestyre, og da kan ikke en stemme avgitt i Finnmark telle mer enn noe annet sted i landet bare fordi fylket har mye areal.
  2. Gjør kumulering og strykning gjeldende på valglistene. Folket bør velge sine representanter og makten bør i større grad flyttes ut av partienes hender.
  3. Sett førstekvotienten for fordeling av mandater til 1. Dette vil gjøre at de store partiene (Ap/H) ikke vil få fordeler i loven ved tildeling av stortingsmandater etter et valg.
  4. Fjern sperregrensen. Sperregrensen hindrer at folkets reelle politiske vilje og synspunkter kommer til syne i Stortinget og er dermed udemokratisk.
  5. Innfør nasjonal valgordning.


En nasjonal valgordning for nasjonalforsamlingen vil gjøre det mulig for alle velgerne i hele landet å stemme på de politikerne og de partilistene de selv ønsker, uavhengig av bosted. Det vil gjøre at Stortinget i mye større grad vil reflektere folket og velgernes foretrukne kandidater.
Dersom en ny borgerlig regjering disse endringene til den valgordningen, vil Norge få verdens mest demokratiske valgordning. Dersom det ikke er overbevisende nok, så vil disse endringene føre til at velgere i Rogaland også får muligheten til å stemme på Erna og Siv. Det bør jo friste.

torsdag 5. september 2013

Jeg har stemt

Idag har jeg vært og forhåndsstemt. Som tillitsvalgt i et parti er det klart at det ikke var noen stor spenning knyttet til valget mitt, men klart det fantes alternativer for meg.
Her var alternativene som var relevante for meg:

La oss gå gjennom de forskjellige og se hvilke som nesten nådde opp, og hvem som falt bort. Vi begynner med Venstre:

Listetopp i Rogaland er den unge advokaten Iselin Nybø. Valgkampen har vært preget av skole, miljø og kampen om å være det liberale partiet på Stortinget. Det liberale er det som gjør at Venstre kunne vært et alternativ for meg, men ettersom Venstre ikke bryr seg nevnverdig om økonomisk frihet og moralsk riktige skattelettelser, så ble det ikke Venstre.
Nestemann ut er Høyre:


Høyres listetopp i Rogaland er nestleder i partiet, Bent Høie. Høie er selve frontfiguren for den sentrumsdreiningen som Høyre sentralt nå har foretatt seg. Sentrums-Høyre, eller "BunadsHøyre" som de selv liker å kalle det, er særlig vanlig i Rogaland hvor AP-samarbeid overhodet ikke har vært uvanlig. Resten av Høyre har tidligere kalt denne fløyen for "kommunist-Høyre" og dessverre er det denne fløyen nå som styrer partiet sentralt. Høyre ligger nå så langt oppi Ap at de forskjellene som fortsatt måtte finnes er ubetydelige.
Ta f.eks Høyres forslag til skattelettelser. På et statsbudsjett hvor staten bruker over 1064 milliarder kroner og tar inn 1314 milliarder i skatter(2013-tall), så klarer altså Høyre å finne knappe 6 milliarder i året til skattelettelser. Det er latterlig lite for et parti som sier de ønsker skattelettelser.
Sorry Høyre, du må gjøre bedre.
Neste på listen er Blank:


 Blank stemmeseddel? Hvorfor i alle dager?
Man kan velge å stemme blankt av flere grunner. Enten fordi man ikke har funnet et parti man er enig nok med til å ville støtte dem, eller fordi man mener systemet er rigga og ingen fortjener støtte. Det finnes støtte til å hevde at det norske valgsystemet er rigga. Både ved valget i 2005 og spesielt ved valget i 2009 fikk de borgerlige partiene flere tusen stemmer mer enn de rødgrønne. Likevel fikk de rødgrønne flertall på Stortinget.
Dette skyldes vår udemokratiske valgordning hvor hver kvadratkilometer et fylke har teller 1,4 poeng og hver person bare teller 1 poeng i utregningen for hvor mange stortingsmandater hvert fylke skal ha. Hvorfor hadde dette betydning?
Med denne ordningen fikk små, men folkerike fylker mindre mandater enn det folketallet tilsa at de skulle fått. Samtidig fikk store fylker med liten befolkning forholdsmessig stor representasjon. Disse folketomme fylkene er de samme fylkene hvor de rødgrønne hentet sine mandater fra. De borgerlige vant altså folket, men tapte valget.
Likevel blir det ikke blankt i år. Og da står det bare mellom disse to listene:

Det Liberale Folkepartiet og Fremskrittspartiet


 Hvem er DLF spør du kanskje? Det er et av de mange minipartiene vi har i Norge. Partiet er tvers gjennom liberalistisk og ligger særdeles nær mine egne verdier og synspunkter. Så hvorfor ikke stemme et parti jeg ligger så nært?
Det er nok fordi en stemme til DLF nå ville blitt en stemme uten mulighet til å tippe noe som helst. Jeg endte opp med å stemme på Fremskrittspartiet som forventet. Ikke bare er dette partiet på Stortinget som ligger nærmest mine egne verdier, men godeste Roy Steffensen manglet ca 300 stemmer på sist måling for å komme inn på Stortinget. Steffensen er en ekte liberalist og her snakker vi virkelig om at hver stemme teller. Det ble FrP i år også. Ingen overraskelse slik sett.