onsdag 18. september 2013

Verdens mest demokratiske valgordning


Stortingsvalget er ferdig, de borgerlige partiene har hentet inn flertallet av stortingsmandatene og igjen ser vi at den norske valgordningen har rare utfall som oppleves som udemokratiske. En ny regjering bør ta på seg det altruistiske oppdraget og innføre en stor demokratireform.

Hvordan fungerer så den norske valgordningen? Vi har 19 valgkretser som følger fylkesgrensene (Svalbard ligger under Troms) og fra disse valgkretsene velges representanter som skal representere fylket på Stortinget. Antall stortingsmandater et fylke har baseres på hvor mange innbyggere ethvert fylke har, men i tillegg har den norske valgordningen det vi kaller arealtillegg. Tillegget er satt til 1,8 poeng per kvadratkilometer og dette betyr at i utregningen av stortingsmandater så teller en person, ett poeng, mens hver kvadratkilometer med fjell og mark teller 1,8.

Dette arealtillegget for utregning av mandater gjør at Finnmark med sine store arealer og tynne befolkning (74710 per 1.april 2013) får 5 stortingsmandater og dermed flere enn f.eks Aust-Agder som har langt større befolkning (112918 per 1.april 2013) og bare 4 stortingsmandater. Ser man på hvor mange mennesker som står bak hver stortingsmandat så står det 26653 mennesker bak hver stortingsrepresentant i Nordland, mens i Vestfold står det hele 34159 mennesker bak hver representant. Igjen skiller Finnmark seg dramatisk ut med knappe 14942 mennesker bak hver representant. Skulle man fordelt de 169 representantene likt på befolkningen ville man hatt ca 29963 mennesker bak hver representant. Det betyr at Rogaland er underrepresentert på Stortinget idag sammen med flere av de andre folkerike fylkene.


Hvem er det som bestemmer hvem som skal representere folket på Stortinget? Mange vil naturlig nok si velgerne, men dette kan knapt nok kalles en illusjon. Det er partienes lukkede nominasjonsmøter som bestemmer hvilke lojale partimedlemmer som får stå på stortingslistene. Kumulering(kryssing) og stryking på stortingslistene får bare betydning dersom 50% av alle som benytte listen gjør den samme kumuleringen eller strykingen. Altså bare en strengt teoretisk mulighet som aldri har fått utslag.

Den norske modellen for fordeling av mandater etter et valg er også urettferdig, særlig ovenfor de mindre partiene.Ved fordeling av mandatene innenfor valgkretsene(fylkene) bruker Norge en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode. I denne metoden deler man alle partienes stemmer på 1,4. Deretter rangerer man dem etter rekkefølge og listen med flest stemmer får det første mandatet. Deretter deler man det opprinnelige stemmetallet til partiet som fikk det første mandatet med 3 og rangerer alle partiene på nytt. Det partiet som nå rangerer høyest får mandat nummer to. Deretter gjentas prosessen. Når et parti får sitt 2. mandat deler man det partiets stemmer på 5, deretter 7, osv. Slik fortsetter man til alle mandatene er fordelt.
Det udemokratiske med denne metoden er å sette første kvotient til 1,4. Man reduserer sjansen for de små partiene til å få sitt første mandat.

Sist men ikke minst har Norge den udemokratiske sperregrensen. Den norske sperregrensen er satt til 4% for at et parti skal kunne få være med å få tildelt utjevningsmandater. Det var denne grensen som felte Venstre ved forrige valg og som SV kjempet mot ved årets valg. «Det er stor forskjell på 4% og 3,9%» sa Lysbakken på valgnatten. Pga. sperregrensen betydde SVs resultat på 4% at partiet fikk syv representanter på Stortinget, der Venstre ved forrige valg fikk 3,9% og bare usle to representanter.
Sperregrensen gjør at folket tvinges til å stemme taktisk fremfor å faktisk få sine synspunkter representert på Stortinget. Miljøpartiet de Grønne fikk f.eks 2,8% av stemmene og skulle dermed fått 4-5 representanter på Stortinget. På grunn av sperregrensen fikk partiet bare inn én representant.

Sperregrensen har også andre rare utfall som oppleves udemokratiske i de forskjellige fylkene der utjevningsmandatene fordeles. I Nord-Trøndelag fikk f.eks Fremskrittspartiet 12,1% av stemmene og mistet sin ene stortingsrepresentant til partiet Venstre som fikk knappe 4,1%. Dette fordi utjevningsmandatene ikke ser på resultatene i fylkesvalgene, men de nasjonale resultatene.

Ettersom den norske valgordningen har mange udemokratiske aspekter ved seg bør en ny borgerlig regjering utføre følgende grep.

  1. Fjern arealtillegget og la alle stemmer telle likt. Demokrati betyr folkestyre, og da kan ikke en stemme avgitt i Finnmark telle mer enn noe annet sted i landet bare fordi fylket har mye areal.
  2. Gjør kumulering og strykning gjeldende på valglistene. Folket bør velge sine representanter og makten bør i større grad flyttes ut av partienes hender.
  3. Sett førstekvotienten for fordeling av mandater til 1. Dette vil gjøre at de store partiene (Ap/H) ikke vil få fordeler i loven ved tildeling av stortingsmandater etter et valg.
  4. Fjern sperregrensen. Sperregrensen hindrer at folkets reelle politiske vilje og synspunkter kommer til syne i Stortinget og er dermed udemokratisk.
  5. Innfør nasjonal valgordning.


En nasjonal valgordning for nasjonalforsamlingen vil gjøre det mulig for alle velgerne i hele landet å stemme på de politikerne og de partilistene de selv ønsker, uavhengig av bosted. Det vil gjøre at Stortinget i mye større grad vil reflektere folket og velgernes foretrukne kandidater.
Dersom en ny borgerlig regjering disse endringene til den valgordningen, vil Norge få verdens mest demokratiske valgordning. Dersom det ikke er overbevisende nok, så vil disse endringene føre til at velgere i Rogaland også får muligheten til å stemme på Erna og Siv. Det bør jo friste.

torsdag 5. september 2013

Jeg har stemt

Idag har jeg vært og forhåndsstemt. Som tillitsvalgt i et parti er det klart at det ikke var noen stor spenning knyttet til valget mitt, men klart det fantes alternativer for meg.
Her var alternativene som var relevante for meg:

La oss gå gjennom de forskjellige og se hvilke som nesten nådde opp, og hvem som falt bort. Vi begynner med Venstre:

Listetopp i Rogaland er den unge advokaten Iselin Nybø. Valgkampen har vært preget av skole, miljø og kampen om å være det liberale partiet på Stortinget. Det liberale er det som gjør at Venstre kunne vært et alternativ for meg, men ettersom Venstre ikke bryr seg nevnverdig om økonomisk frihet og moralsk riktige skattelettelser, så ble det ikke Venstre.
Nestemann ut er Høyre:


Høyres listetopp i Rogaland er nestleder i partiet, Bent Høie. Høie er selve frontfiguren for den sentrumsdreiningen som Høyre sentralt nå har foretatt seg. Sentrums-Høyre, eller "BunadsHøyre" som de selv liker å kalle det, er særlig vanlig i Rogaland hvor AP-samarbeid overhodet ikke har vært uvanlig. Resten av Høyre har tidligere kalt denne fløyen for "kommunist-Høyre" og dessverre er det denne fløyen nå som styrer partiet sentralt. Høyre ligger nå så langt oppi Ap at de forskjellene som fortsatt måtte finnes er ubetydelige.
Ta f.eks Høyres forslag til skattelettelser. På et statsbudsjett hvor staten bruker over 1064 milliarder kroner og tar inn 1314 milliarder i skatter(2013-tall), så klarer altså Høyre å finne knappe 6 milliarder i året til skattelettelser. Det er latterlig lite for et parti som sier de ønsker skattelettelser.
Sorry Høyre, du må gjøre bedre.
Neste på listen er Blank:


 Blank stemmeseddel? Hvorfor i alle dager?
Man kan velge å stemme blankt av flere grunner. Enten fordi man ikke har funnet et parti man er enig nok med til å ville støtte dem, eller fordi man mener systemet er rigga og ingen fortjener støtte. Det finnes støtte til å hevde at det norske valgsystemet er rigga. Både ved valget i 2005 og spesielt ved valget i 2009 fikk de borgerlige partiene flere tusen stemmer mer enn de rødgrønne. Likevel fikk de rødgrønne flertall på Stortinget.
Dette skyldes vår udemokratiske valgordning hvor hver kvadratkilometer et fylke har teller 1,4 poeng og hver person bare teller 1 poeng i utregningen for hvor mange stortingsmandater hvert fylke skal ha. Hvorfor hadde dette betydning?
Med denne ordningen fikk små, men folkerike fylker mindre mandater enn det folketallet tilsa at de skulle fått. Samtidig fikk store fylker med liten befolkning forholdsmessig stor representasjon. Disse folketomme fylkene er de samme fylkene hvor de rødgrønne hentet sine mandater fra. De borgerlige vant altså folket, men tapte valget.
Likevel blir det ikke blankt i år. Og da står det bare mellom disse to listene:

Det Liberale Folkepartiet og Fremskrittspartiet


 Hvem er DLF spør du kanskje? Det er et av de mange minipartiene vi har i Norge. Partiet er tvers gjennom liberalistisk og ligger særdeles nær mine egne verdier og synspunkter. Så hvorfor ikke stemme et parti jeg ligger så nært?
Det er nok fordi en stemme til DLF nå ville blitt en stemme uten mulighet til å tippe noe som helst. Jeg endte opp med å stemme på Fremskrittspartiet som forventet. Ikke bare er dette partiet på Stortinget som ligger nærmest mine egne verdier, men godeste Roy Steffensen manglet ca 300 stemmer på sist måling for å komme inn på Stortinget. Steffensen er en ekte liberalist og her snakker vi virkelig om at hver stemme teller. Det ble FrP i år også. Ingen overraskelse slik sett.

fredag 3. mai 2013

Tigging, flagg og offentlig adferd


Mai måned er over oss og folk begynner å bevege seg utenfor husets fire vegger. Det virker som om møtet med verden utenfor hjemmet har fått befolkningen til å virkelig debattere hvordan vi vil at andre skal oppføre seg i det offentlige rom.
Jeg snakker selvfølgelig om tiggedebatten og flaggdebatten.

Partiene og offentligheten har nærmest lagt bort alle politiske saker hva angår skole, helse, landbruk og lignende. Nå er det tiggere og det norske flagg som gjelder. I tiggedebatten strekker debatten seg fra å stoppe potensielle tiggere på grensen til å gi dem varme dusjer og husrom. Begge deler virker urealistiske da tiggere som regel ikke har stemplet "tigger" i pannen og det virker rart at vi skal kunne gi tiggere gode leveforhold når vi vet at det står så dårlig til at eldre og syke ligger på gangene på norske sykehus og sykehjem.

Det kan virke som man ikke er opptatt av gode løsninger, men bare noen løsninger for å vise handlekraft.


Så har vi flaggdebatten. Like sikkert som vårblomstene kommer, så kommer oppslaget om at en eller annen skole med sterkt innslag av internasjonale og/eller flerkulturelle elever ønsker å bruke andre flagg i tillegg til det norske flagget i 17.toget. Jeg deler det synet at på 17. mai er det foretrukket med norske flagg og jeg vil nok også se litt skjevt på dem som måtte stille med et israelsk flagg eller lignende i barnetoget. Det handler om sosiale koder for hvordan man feirer en felles nasjonaldag.
Men jeg klarer ikke å se for meg at en skal forby en slik praksis. Er intensjonen om at man på grunnlovens dag skal sende politi ut i gatene for å plukke flaggene ut fra hendene på barn som feirer en grunnlov som sikrer ytringsfrihet?

Igjen tror jeg ikke det er realistiske løsninger, men snarere et rop om at det er uønsket å endre barnetoget.



Hva er det vi egentlig krangler og debatterer om? Enten det gjelder tiggere, flagging, horer,  svenske Amnestyaktivister eller salg fra boder, så handler disse debattene om hvilke aktiviteter man ønsker å tillate på offentlig sted. "Problemet" med offentlige steder er at de skal være for alle, noe som betyr at vi må ha stor takhøyde for hvilke handlinger vi åpner for, men vi må også vise hensyn til våre medborgere. Denne dobbeltheten er det som skaper debatt.

Likevel har jeg aldri sett en lignende debatt om hva som skal være tillatt inne på kjøpesenteret Kvadrat. Eller på andre kjøpesentre for den slags skyld. Det skyldes selvfølgelig at det er eierne som har bestemmelsesrett over hvilke handlinger som skal være tillatt på disse sentrene, og ingen stiller spørsmålstegn ved dette. Dersom Kvadrat tillater aktivister å drive sin virksomhet innenfor senteret, så kan kundene enten leve godt med dette, eller ta handelen sin et annet sted. Eiendomsretten ordner opp i debatten.

Når vi da har en løsning som fungerer for innendørs handlegater(kjøpesentre) hvorfor ikke anvende denne på de vanlige bygatene? 


La butikk- og huseierne som bor i gatene få overta eierskap- og vedlikeholdsansvaret for gatene der bor og driver virksomhet i. Sammen med dette eierskapet vil de også få retten til å bestemme om de ønsker å tillate salg av sex, tigging, røyking, snusing eller hva det måtte være.  Eiendomsretten definerer hvem som bestemmer. En slik løsning ville fjernet tvilen og diskusjonen for hva man skal tillate i gatemiljøet. Noen gater vil være strengere i sin praksis og andre gater vil la folk være folk på sine egne måter.

onsdag 16. januar 2013

Hva er Fascisme?


Dette innlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 16. januar 2013.

En oppklaring i definisjonene

I lys av årets «kulturdebatt» som ledet til en generell debatt om innvandring har enkelte deltakere i debatten dratt frem facismestemplet og ønsker å brennmerke norsk høyreside. Det er ingenting nytt med dette, men det begynner å bli en smule kjedelig når en samlet venstreside driver ideologisk historieforfalskning. For hva er facisme? Jeg siterer professor Øyvind Østeruds bok «Statsvitenskap Innføring i politisk analyse»:

«Fascismen skaper store problemer for høyre-venstre-skalaen. Som ytterliggående autoritær og antikommunistisk plasseres den ofte ytterst til høyre, men et blikk på ideologi og sosialt tyngdepunkt forkludrer dette. Fascismen var gjennomgående statssentrert og dirigerende overfor det økonomiske liv, og hvis vi f.eks følger Anthony Downs' kriterium, ligger den da snarere til venstre.»

Innerst inne tror jeg den intellektuelle venstresiden vet at fascisme og nazisme er autoritære, statsforherligende og rasistiske avgreininger av den ekstreme sosialismen. Den ekstreme sosialismen ledet til kommunisme i Sovjetunionen og korporatismemodellen som både Mussolinis fascisme og Nazi-tysklands nasjonalsosialisme faller under.

Det finnes også et «ekstremhøyre», men det er ikke det ekstremhøyre som venstresiden snakker om. Den ideologisk bevisste høyresiden langs den politiske aksen forfekter forskjellige utslag av Liberalismen. En ekstrem versjon av liberalisme kaller vi libertarianisme som forfekter en minimalstat eller det totale ytterpunktet anarkisme som forfekter det statløse samfunn. Begge disse ekstremene er trygt plantet på høyresiden og står milevis unna facismen som altfor mange så altfor ofte prøver å stemple høyresiden med.

Å vinne et ordskifte handler i for stor grad om å vinne definisjonene. Venstresiden har i for stor grad ønsket å vinne debatter på falske og historieløse definisjoner. Dette bør kritiske journalister, velgere og meningsmotstandere stoppe dem i. Det finnes autoritære krefter i samfunnet, men de tilhører ikke den ideologiske høyresiden.