lørdag 8. mai 2010

Bør leilendingene få mer lønn?

De norske bøndene har bedt om 1,86 milliarder kroner i årets landsbruksforhandling, men regjeringen tilbyr 750 millioner. Dette har fått svært mange bønder til å reagere med skuffelse og sinne. Bøndene har all grunn til å være skuffet og sinte, men ikke pga. oppgjøret, men pga. måten de blir behandlet av staten og resten av landet.

Bønder i Norge blir ikke behandlet som selvstendige bønder med eiendomsrett, men snarere som dumfattige leilendinger uten vett eller forstand til å forvalte jorda de dyrker.

Norske bønder har bo- og driveplikt på garden sin, kvoter på hvor store mengder varer de har lov til å levere til markedet og dette gjelder både kjøtt- melk- og grønnsaksprodukter. Et masterarbeid ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) viste at det går en byråkrat for hver 21. aktive bonde, noe som betyr at det er flere elever per lærer, enn bønder per byråkrat.

Norske bønder må forholde seg til ett enormt byråkrati som stiller merkverdige krav i forhold til drift og utvikling av både gården og gårdseiendommen med de bygningene som er der. For å bøte på dette systemet får norske bønder ufattelige summer i subsidier hvert år, samtidig som man har en tollmur mot verdens fattige som gjør at de ikke får konkurrere på ett fritt marked i Norge. I 2005 var summen på subsidiene 0ver 20 milliarder og har siden fortsatt å øke hvert år. Likevel synker antallet bønder med om lag 2,6% årlig.

Norge plages av sosialisme på mange området, men landbruket er SÆRDELES preget av planøkonomi og overformynderi. Og når landbruket plages av byråkrati, overformynderi, dårlig konkurranseevne og andre effekter av sosialismen, hva er løsningen? Liberalisme. (selvfølgelig)

La oss ta ett eksempelet New Zealand. Hva skjedde når man der fjernet subsidiene i 1985? Raste landbruket sammen? Vi begynner med sitat fra presidenten i landets bondeorganisasjon:

”Bøndene i New Zealand har gått fra subsidier og kommandoøkonomi til markedsøkonomi uten subsidier. Vårt fokus i dag er konsumentene. Eneste grunn til at vi fremdeles har denne næringen er konsumentene ikke myndighetenes diktater.”

Før 1984 hadde landbruket i New Zealand en produktivitetsvekst på en prosent årlig. Etter man fjernet subsidiene har veksten vært på nærmere fire prosent i året. Næringen gjør det bedre enn noen annen del av landets næringsliv. I begynnelsen førte omstillingene i næringen til lavere inntekter og omstruktureringer i næringen, men etter snaue fem år var inntektene som før og de som fryktet rasering av næringen og livsgrunnlaget utenfor byene ble latterliggjort. Det var få bønder som la ned næringen og liberaliseringen førte derimot til vekst i næringer knyttet til landbruket.

Norske bønder

Vi må tro større om norske bønder enn at de er avhengige av statlig støtte for å kunne konkurrere med resten av verden i å lage gode landbruksprodukter som markedet ønsker.

"Slipp bonden fri" er et gammelt FpU-slagord. Det er absolutt på tide at vi slutter å syte om kulturlandskap, subsidier, melkekvoter, lys i hus på alle fjelltopper og sjøholmer og heller ser bonden som det dem er.

Selvstendig næringsdrivende med rett til å utvikle sin egen drift og eiendom.

Ingen kommentarer: