fredag 20. februar 2009

Statsmaktene, hvor er vi?

Regjeringen trekker hijabforslaget. Ettersom folkeviljen ikke ønsket å endre politiuniformens nøytralitet trekker regjeringen forslaget, men hvordan har denne folkeviljen kommet till uttrykk?

Demokratiet vårt bygger (noe forkludret) på "Maktfordelingsprinsippet" og skal sikre at maktutøvelse er delt på tre uavhengige myndigheter, eller statsmakter:

  1. En lovgivende myndighet – en lovgivende forsamling – som vedtar lover.
  2. En utøvende myndighet – for eksempel en monark, president eller regjering – som sørger for at lovene blir iverksatt og gjennomført.
  3. En dømmende myndighet – en høyesterett og andre domstoler – som tolker lovene og anvender dem på hver enkelt rettskonflikt

Ettersom den utøvende makten trakk sitt forslag, så må det ha vært fordi den lovgivende myndigheten ikke godkjente forslaget. Eller?
Dessverre er det ikke dagens situasjon. Maktfordelingen er blitt redusert, og i praksis har vi idag 2 statsmakter.

Regjering, og media.

Den lovgivende myndighet er blitt redusert til et stemmekveg hvis eneste funksjon er historisk, og å sikre et formellt flertall for regjeringen. Stortingsrepresentantene som er satt for å representere fylkene, men stemmer imot sin egen overbevisning både i saker som angår fylket, og saker hvor representanten er uenig.

Høyesterett og domstolene er ikke bare satt til å dømme etter lovene, men de er også satt til å tolke lovene. Derimot har dagens regjering en holdning hvor statsministeren går ut i enkeltsaker og sier noe lignende som: "glem det som står, det er det som jeg sier som teller."
Høyesterett burde ha autoritet til å oppheve lover og forslag, alt ettersom de er godkjent av grunnloven. Denne autoriteten har de ikke.

Så de formelle statsmaktene har ikke så mye makt som de burde ha. Men hvorfor media?

Når stortingsrepresentantene uttrykker sin misnøye om et forslag fra Stortingets talerstol blir dette sjeldent videreformidlet. Det blir vanligvis hørt av de i salen, og noen få interesserte.
Når journlister og kommentatorer derimot er misfornøyd med et forslag så setter de alle krefter i gang for å lage lange saker for å knekke forslaget.
Alle slags professorerer, høyskolelærere, finansmenn og hvermann får si sin mening om forslaget, og politikere får også komme til orde, GITT at de er tabloide nok.

Er du blant dem som synes politikere klager for mye?
Synes du politikere alltid virker sinte eller oppgitte?
Dette er fordi de MÅ. En politiker som ikke gir uttrykk for at verden kan gå over ende blir ikke hørt i media. "Den 4. statsmakt" er blitt den andre statsmakten.
Det eneste som hindrer regjeringen å gjøre absolutt hva den vil, er prisgitt medias oppfatning av folkeviljen.
Tror du det blir mange oppslag hver gang en ny skatt blir snikinnført? Eller en ny restriksjon kommer?
Selvfølgelig ikke, media er ofte like røde som regjeringen, men media er (heldigvis) bundet av å selge, og må derfor oft levere saker med sprengkraft.

Så er spørsmålet; er blogging på vei til å bli en stor faktor i å sette ting på dagsorden?
Noen mener at blogging kan bli like viktig som dagens aviser og etermedia.
Jeg er usikker, men jeg håper at bloggere klarer å fremme sine synspunkter og det derfor kreves at sakene kommer på dagsorden.

Men mest av alt håper jeg på en reel maktdeling og en ny regjering. Jeg vil ha:

  • En uavhengig regjering utpekt av en folkevalgt president.
  • En Storting sammensatt av distriktsvalgte representanter
  • Et rettsvesen med makt til å binde politikerne til det som har hjemmel i grunnloven

6 kommentarer:

Olve Hagen Wold sa...

Whut? Er du ikke for nasjonale lister og "one man, one vote"?

Kyle sa...

Nasjonale lister er muligens en løsning, men jeg er mer interessert i et system hvor man deler landet inn i representantdistrikter.

1 representant for hvert distrikt.
Disse distriktene må ha et gjevnt folketall, noe som vil bety at Oslo by vil ha flere distrikter, mens Finnmark vil ha færre.

LordMarius sa...

Dere må slutte å bruke ordet representasjon. En person som aldri har fått noen fullmakt fra meg kan ikke representere meg. Bruk et annet ord som er mer korrekt, som lotterivinner, popularitetskonkurransevinner, overbyder eller løftebryter.

cwest sa...

Med andre ord en reform av hele vårt juridiske system og arbeidet med å skrive en ny grunnlov fra scratch?

"En uavhengig regjering utpekt av en folkevalgt president.
En Storting sammensatt av distriktsvalgte representanter
Et rettsvesen med makt til å binde politikerne til det som har hjemmel i grunnloven"

Jeg er enig i dette (hva en hel del vil kalle "amerikanisering" av norsk politikk) skjønt mistenker vi er sterkt uenige når det kommer til konkret gjennomføring.

Jeg regner med du kjenner godt til forskjellene på det Franske og Amerikanske prinsippet for maktfordeling og hvilken rolle juridiske tradisjoner spiller for gjennomføringen av disse.

En slik maktfordelingsrevolusjon vil også legge til rette for bedre tilgang til forskjellige former for direkte demokrati - ikke bare vil man kunne presse saker gjennom domstolene i langt større grad for å få avgjort et prinsipp men det vil også være mulig å ha "konstitusjonelle iniativ" av fra modell fra feks Sveits.

Det blir rimelig bakstreversk å konstant henge seg opp i hvorledes media er en "skjult" fjerde statsmakt uten ansvar, med en god maktfordeling vil man synliggjøre medias ansvar og de kan gjøre en reell jobb.

For å verne om reell maktfordeling må utøvende makts tilgang til å lage lover være reellt innskrenket uten unntak, i motsetning til for eksempel PEO-er. For å holde domstolene gode og rettferdige er det viktig å videreføre og styrke juryordningen, en viktig norsk tradisjon med historiske røtter tilbake til tingsamlingene.

Kyle sa...

Cwest: Takk for det jeg vil kalle en god kommentar! =D

Jeg er enig i at en del vil kalle det "amerikanisering" og at det lett kan harseleres med, men jeg synes en slik maktfordeling er nødvendig.

Lovendringer kan selvfølgelig være nødvendige, ettersom tidene forandrer seg, så må også lovverket gjøre det.

Men dersom det er bred enighet om å endre lovene, så bør det ikke være et problem å kreve... tja, 2/3 flertall for lovendring eller 3/4.

Samfunnsendringer må bygge på mer enn halve befolkningens ønske om å styre den andre halvdelen.

"Dessverre" er det nok særlig en radikal grunnlovsendring som er det største hinderet for reel maktdeling.

cwest sa...

Såklart kan ikke en slik viktig sak tillates banket igjennom av et simpelt flertall. En prosess kan iverksettes med rot i 2/3 flertall på Stortinget for å endre hele grunnloven og deretter kan man sette igang en lengre arbeidsøkt med gjennomgående bruk av direkte demokrati - så får vi heller fortsette med prosessen helt til vi sitter med en ny grunnlov hvor alle punktene er fundert i minste 2/3 av befolkningens stemmeberettigete. Det vil være teknisk og logistikkmessig mulig å gjennomføre.

En slik grunnlovsendring vil ikke være vanskelig å gjennomfør dersom man vekker en generell bevissthet rundt problemet, 17. Mai 2014 vil være en fin dato å sparke igang prosessen for alvor.

Tenk om vi alle kunne samles rundt en grunnlov vi alle kan si oss absolutt enige i uten å henge oss opp i hvorfor i all verden den er full av tippex og røde streker, en med rotfaste Norske prinsipper som danner grunnlaget for et ennda mer rettferdig og godt samfunn?