fredag 20. februar 2009

Netanyahu danner regjering!

Benjamin Netanyahu (Likud) er bedt av Israels president om å danne regjering, og han blir dermed Israels neste statsminister.

Hvem er denne Netanyahu?
Han var statsminister fra 1996 til 1999 og er den første og hittil eneste israelske statsminister født etter opprettelsen av staten Israel. Han var finansminister i Ariel Sharons regjering frem til august 2005, da han frasa seg denne stillingen i protest mot den israelske tilbaketrekningen fra Gaza.
Han er leder for partiet Likud, som står for en tøff forsvarspolitikk og er inspirert av markedsliberale ideer. Årsaken til at flere mener Likud kan bety problemer for fredsprosessen er at partiet har programfestet jødisk bosettelsesrett i Samaria og Judea. (Gaza og Vestbredden)

Likevel mener jeg at kommende statsminister Netanyahu er den rette for Israel. Han kommer til å føre den nødvendige tøffe linjen mot de palestinske terrorgrupperingene som finnes på Gaza.



3 kommentarer:

cwest sa...

Så, hva mener du så man skal gjøre med Vestbredden og Gazastripen, og med Israels sikkerhet?

Kyle sa...

Jeg er veldig VELDIG for å få en fredelig palestinsk stat som nabo til staten Israel.

Dette er også håpet til de fleste vestlig-orienterte i Israel.

Så har vi noen utfordringer:

1) Ortodokse og ekstreme grupperinger i Israel som mener at jødene har krav på det som var det bibelske Israel.

2) En fredelig palestinsk stat krever et fredelig palestinsk folk. Per idag er det mange grupper grupperinger blant palestinerne som mener Israel ikke har noen plass, og bør utslettes, og derfor vil en fredelig stat være vanskelig å se for seg.

Ettersom jeg ser at det "moderate", eller diplomtiske palestinske kravet er en tilbaketrekning til grensene før -67 så er det noe jeg også støtter.

Men det innebærer at palestinerne ikke må bruke de nye landområdene til å skyte nye raketter dypere inn i Isral slik som er situasjonen på Gaza etter at Israel trakk seg ut derfra i -05

cwest sa...

Enig.

Men du må også huske at grenser av -67 ikke er svaret på alle spørsmålene. Disse grensene i seg selv er et kraftig kompromiss for palestinerne å gå med på og selv om de ikke sitter med noen kort på hånden lenger annet enn å sprenge bomber i Israel, det er andre krav fra Palestinerne man må ta stilling til.

Av de mest kontroversielle er kravet til fri tilbakevending for flyktninger og barn av flyktninger - noe som i praksis er et krav om at alle som mer eller mindre kan vise til å ha levd innen grensene for det som nå er Israel skal ha rett til å returnere og dersom jorden deres ble ekspropriert av den Israelske hæren og delt ut til jødiske immigranter (slik som skjedde med alle de gamle palestinske eiendommene som lå brakk etter at folk flyktet presset mellom frontene og ble nektet retur etter at Israel vant krigen) skal den gis tilbake til returnerende flyktninger. Dette er den virkelige værkebyllen fordi enhver innrømmelse av at det finnes grunnlag for dette kravet i noen som helst form rokker ved hele det juridiske fundamentet for Staten Israel etter grensene av -67. Her bør enkelte tenke seg grundig om hvorvidt det ikke skal innrømmes ytterligere landområder og reparasjon utover grensene av -67 til de som mistet land som nå ligger innen disse grensene. En slik ytterligere tildeling av landområder vil også trygge Israels langsiktige sikkerhet fordi det vil gjøre en palestinsk stat langt mer levedyktig dersom landtildelingen foregår geotaktisk. Å ignorere dette kravet er å ignorere de fleste moderate palestinere, den gamle, rustne nøkkelen de bærer med seg er et symbol på nettop dette. Kombinert med et repatriasjonsprogram vil dette være en av de viktigste stegene på veien for en reell fred.

Jerusalem. Palestinerne krever at Jerusalem skal være hovedstad for et selvstendig palestinsk land, Israel gjør også hevd på byen og enkelte krefter i Israel vil gjøre den til Israelsk hovedstad. Dette kan løses så enkelt som ved at byen i seg selv er selvstendig og styrer seg selv, ikke underlagt noen av de to nasjonalstatene. En slik løsning henger sammen med et moment jeg kommer inn på litt senere.

Respekt for det palestinske folkets vilje. Dersom palestinerne er så dumme at de går bort og velger Hamas gjennom frie, demokratiske valg skal vi ikke sitte utenfor og forsøke å overprøve deres demokrati. Istedenfor burde vi møtt Hamas fra første dag med samtaler og møter om hvordan vi kan arbeide oss frem mot en varig løsning. Riktignok er de religiøse, voldelige fanatikere - men de er også en viktig politisk bevegelse som først og fremst tar til våpen i mangelen av andre midler og desperasjonen over å ikke bli hørt. Fatah er en bekreftet gjennomkorrupt organisasjon som det er langt større grunn til å boikotte, men siden de er "de snille" snur vi hodet vekk når det er deres tilhengere som sprenger seg i luften, mens "Islamistene er fæle uansett hva de gjør". Sterke stemmer på begge sider av grensen, som ikke er redde for å treffe hverandre for å snakke, det er hva vi trenger. Ikke flere forsøk på å sitte i en bunkers og sprenge motparten i luften.

Prinsippet om at "man betaler for hva man ødelegger" må håndheves, fast og rettferdig. Bistandsmidler fra en hel rekke land har gjennom årene blitt brukt til å bygge opp infrastruktur for palestinerne for deretter å bli sprengt i luften av den Israelske krigsmaskinen - har man råd til bomber og granater bør man også ta seg råd til å kjøpe skolebøker og bandasjer. En vei mot fred må innebære at Israel betaler for å bygge opp store deler av den palestinske infrastrukturen - de veier som allerede er lagt på okkuperte områder mellom bosetninger kan betraktes som små bidrag til dette. Militante finner langt mindre støtte for sine voldelige aksjoner i en befolkning som sokner til en Israelsk-bygd sykehus. Dersom Israel vil behandles annerledes i kraft av å være en vestlig, demokratisk rettsstat bør de også ta ansvar ved å opptre som den voksne i konflikten ved å betale for hva de ødelegger. Israel har alt de trenger bortsett fra fred.

Og her kommer man til hele kilden for en varig fred - varig fred skapes ikke ved å avvæpne militante og patruljere gatene med militærpoliti. Varig fred skapes gjennom en aktiv dialog, aktiv utveksling av kultur - gjennom handel. Midtøsten hører geografisk til et felles marked, med sammenfallende interesser. Israel må også her være seg bevisst sin rolle som storebror i en stor semittisk søskenflokk og gå i spissen for opprettelsen av en økonomisk frihandelsunion i Levanten. Såklart er rasismen gjennomgående langt sterkere i arabiske land overfor Israelere enn omvendt, men det er kun én måte å oppnå gjensidig forståelse og fred - og det er gjennom handel. Dette er hva USA og EU burde være pådrivere for, dette er et fredsprosjekt Kina og Russland kan se de tjener på.

En betingelsesløs tilbaketrekning til grensene av -67 vil ikke endre noe annet enn streken i sanden og ihvertfall ikke føre til noen fred. De som må gi opp mest er palestinerne, de som må tilgi mest er Israelerne.

Neste gang du møter noen med en keffiyeh kan du spørre henne om hvorfor de arabiske landene ikke tok imot sin bortkomne bror da jødene først begynte å flytte til det som nå er Israel. Skammen over å ikke ha tatt dem imot med åpne armer vil ligge over Israels naboer langt lenger enn støvskyen over Israel-Palestina -konflikten.

Her er det nok endel ting du sier deg uenig i? ;-)